Gjeldstens tilbud blir ikke tatt godt imot, for Offentlig-Privat Samarbeid er ikke lov. Vel, på den tiden en sparer på å endre loven slik at sykehuset bygges, kan helseministeren spare seg for et utall antall fakelltog.

Hvis hun vil at sykehuset skal bygges når økonomien er på plass, hvorfor argumenterer en mer irrelevant formalia når (privat) finansiering dukker opp? Helseministeren er mer opptatt av hvem som bygger sykehuset enn pasientene som skal behandles. Det må være et tankekors for moldenserne.

En skal ikke tjene penger på helse, kan sosialister finne på å si. Da er det tydeligvis bedre at det ikke finnes et sykehus. Jeg er kanskje en ond, sioniststyrt kapitalistjævel, men jeg har ingenting mot at noen presenterer en løsning som gjør at et ønsket sykehus bygges fortere – og sikkert bedre og billigere – enn det staten klarer.

Har du?

Noen av de som skulle gjøre Norge til et mer stabilt og fritt for borgerlig bråk forsvant ut av regjeringen, med et støynivå få nattklubber forunt. Idyllen ble brutt på stortingsplenen, da SV protesterte mot SV i regjering. Nå må spikeren i den rolige rød-grønne kisten. 2 av 3 partier nekter å stemme for datalagringsdirektivet, og begge partiene møtte sporenstreks opp i vandrehallen på Stortinget for å protestere. Det gjorde de sammen med FrP, Venstre og KrF. De som bryr seg om personvern. Høyre var for opptatt med å vente på regjeringens samlede beslutning.

Stoltenberg kan ikke lenger bruke den borgerlige kaosteorien. Den er død og begravet. Fra nå av kan ikke dissenskameratene si noe som helst negativt om samarbeidsånden på høyresiden. Da får Helga Pedersen problemer med å snakke i det hele tatt, men det får vi leve (godt) med.

Legges direktivet frem for behandling i morgen, så blir det gjort samme dag som Nobels Fredspris blir delt ut. Dette er typisk de rød-grønne. De legger alltid frem driten på fredager, også rett før ferier. Dette er “take out the trash day“, men bosset bør behandles som det, og kastes.

Datalagringsdirektivet er helvete på jord, i det minste for de som bryr seg om personvern. Heldigvis for Stoltenberg, så finnes det lydige soldater, som marsjerer ut i debatten med null frykt, væpnet med elendige, men lojal argumentasjon. I dag presterte nemlig Ap-helten Bjørn Jarle å kalle motstand mot DLD for elitistisk. Folk flest trenger tydeligvis ikke personvern. Den selverklærte anti-elitisten og personvernhateren bør likevel vernes, men mest for egen del.

Oppdatert: FpU: Stopp overvåkingssamfunnet!

Hvordan sikrer de store klubbene de avgjørende overgangene? Hvordan skapes suksess? Mike Ashley kom til Newcastle, med lovnader om store investeringer, topplasseringer i Premier League og Champions League-spill. Jeg var forsiktig optimist, for med Newcastle så kan alt skje. Han har gjort en del bra for klubben. Noe av det viktigste gjorde på gjeldssiden, og klubben har nå betalt for spillere som ble kjøpt for 4-5 managere siden. Det er jo positivt. Det er bare det at nesten alt annet har gått galt. Kontinuiteten som trengs for å bli anerkjent og attraktiv for spillere har vært totalt fraværende. Informasjonen fra klubben kan i beste fall beskrives som mangelfull. Ingen har visst hva som har skjedd i Newcastle. Slikt tiltrekker ikke noen med respekt for seg selv.

Å klare å gjøre Newcastle-legender som Kevin Keegan og Alan Shearer så opprørt at den eneste løsningen er at de forlater klubben er en bragd. Det skal mye inkompetanse til. Mike Ashley har ingen troverdighet. Chris Hughton ble kåret til årets manager i Championship. Han tok Newcastle rett opp igjen, selv om kommentatorene hadde spådd en skjebne lik Leeds. Han har bragt Newcastle til en fin posisjon midt på tabellen. Ja, det har vært noen sure tap, men for noen seire vi har fått også. Arsenal og Chelsea er slått i år. Aston Villa ble maltraktert i hjemmepublikumets gjensyn med Premier League. For ikke å snakke om erkerivalen Sunderland, som ble plukket fra hverandre for bare noen uker siden.

Alt er rast sammen. Alt raser sammen, fordi Ashley vil ha inn noen med mer erfaring enn det Chris Hughton kan skilte med. Og hva bringer han inn? Bookmakernes favoritt til å overta er Alan Pardew. Stjernemanageren med så mange meritter. Manageren som har blitt erklært for dårlig for Reading, West Ham og Southampton. Ingen storklubber, dette.

Det er ingen i fotballverden som forstår hva Mike Ashley driver med. Derfor er det ingen store navn som vil se seg selv i dette selskapet. Martin Jol og Martin O’Neill er kanskje de mest seriøse kandidatene. Rykter har gått om Klinsmann og Maradona. Det hadde jo vært morsomt det, men Newcastle har prøvd Gullit før. For de som ikke husker det, så gikk ikke det kjempebra. Newcastle har prøvd hasteløsninger og impulssparking. Kinnear ble resultatet forrige gang, og ingen Newcastle-fan har han på noen som helst toppliste. Hva tenker Ashley på? Det er et umulig spørsmål å svare på. Det er bare det at spørsmålet om hva han tenker med, er enda vanskeligere.

Når Ashley styrer sportstøybutikken sin, så kan han gjøre hva han vil for min del. Da er det ansatte å ta seg av, samt merkenavnet. Når det er en fotballklubb, så er det så mye mer. Spillergruppen er i følge José Enrique ikke informert. Fansen er i harnisk, og jeg lurer på hvilke aksjoner som kommer i neste hjemmekamp. Media er i sjokk og rykteflommen tjener ingen. Fotballekspertene ler av Newcastle og er lei seg på Hughtons vegne. Han hadde fortjent så mye bedre enn Mike Ashley.

Newcastle vant sist toppserien i 1927. Jeg tror vi må vente lenge før vi er i nærheten igjen, slik som Newcastle var på 90-tallet. Jeg tror også at Hughton vinner et trofé før Newcastle gjør det. Noen vil plukke han opp, gi han den støtten som trengs og arbeidsro som er nødvendig. Newcastles ledelse vil på et eller annet tidspunkt innse at de kastet en kommende stjerne for å ansette en som har erfaring av å bli sparket av middelmådige klubber. Han er i det minste forberedt på hva som kommer til å skje om noen måneder.

Bilde: SXC.hu (Bruker: Telegram)

Oppdatert: Pardew er bekreftet som manager. Newcastle har gitt han en kontrakt på fem og et halvt år. Det er den tiden det tar å konsumere 7-8 managere.

Les hele innlegget på Bergen360.no.

The Economist: Money and happiness

The Economist lurte nemlig på hvorfor folk fortsetter å jobbe for å tjene mer penger hvis penger ikke bidrar til lykke. Forskningen viste nemlig at sammenhengen var riktig opp til $15 000 per innbygger. De plottet tallene på en logaritmisk skala, og voila – Penger = Lykke. Mye jobb spart for KrF, som nylig ville måle nordisk lykke. Politikerne må sikre at en kan drive næringsutvikling i landet, at arbeidsplasser kan skapes, at skatteutgiftene til borgerne ikke er for store.

En må sikre at kaken blir større. Vekst gir plass til mer velferd. Derfor bør unødvendige offentlige utgifter kuttes. Derfor bør ikke staten bruke penger på å måle lykke.

Det skal være en terskel for å få lån. Ikke for å være slem eller fordi boligdrømmen skal være for få utvalgte. For vår egen del bør vi spare først, så kjøpe. sparte penger gir rom for prisfall, og en viser at dette er noe som er gjennomtenkt.

Staten har gjort det litt enklere for oss ved å ha Boligsparing for Ungdom. Her får en god avkastning på sparepengene, men samtidig bindes sparingen til boligkjøp eller gjeldsreduksjon. Ordningen er dessverre liten.

En burde få spare mer i BSU, og en burde få fylle den opp fortere. Skattefradraget er per krone spart, så en får hele tiden incentiv til å spare litt mer. Opposisjonen på Stortinget foreslår mange nye tiltakfor å forbedre boligsparingen for ungdom. Hvis en skal legge til rette for at flest mulig kan eie sitt eget hjem, må en vise at sparing fungerer.

Hvorfor er det slik at en huseier får 28 % skattefradrag på lånerentene, mens en boligsparer får 20 % i skattefradrag?

BT.no skriver om nominasjonsmøtet.

Jeg er glad for at møtet gikk så rolig for seg som det gjorde. Lite tydet på det i forkant. Derfor brukte jeg deler av innlegget mitt på å snakke om samarbeid. Det blir nemlig ikke kjøpt på REMA 1000. Det tar lang tid å bygge opp, men kort tid å bryte ned. Det er bare gjennom samarbeid at vi kan få til enda mer av vår politikk.

Jeg håper jeg får være med å fjerne eiendomsskatten i Bergen, og dermed vise sosialistene at en kan drive en kommune uten å stikke hendene langt ned i lommen på innbyggerne hver gang utgiftene blir for høye. Jeg mener nemlig at eiendomsskatt er grunnleggende usosialt, og den rammer helt blindt. Det er ikke bare “rikingene” som betaler eiendomsskatt. Studenter som leier betaler eiendomsskatt. Hvis det er noen som tror at huseiere holder eiendomsskatten utenfor når en fastsetter leieprisen, så tar de feil.

Jeg vil gratulere Gunnar Bakke og Liv Røssland, som ble valgt til henholdsvis Ordfører- og byrådslederkandidat for Bergen FrP.

Som vanlig er det humor som står i førersetet med disse folkene, og publikum var veldig variert. Arrangørene var bastante på at det ikke var et “political rally”. Likevel er det en virkelig undertone av at dette er demokratenes førvalgsarrangement. Eller, undertone er en underdrivelse… Om alt har stempelet “fornuft” er å ta litt hardt i. Bare se på noen av bildene. Likevel var det en stor opplevelse å delta på noe så stort som dette rallyet.

Mye av kritikken de kom med mot republikanerne er jeg for så vidt enig i.

Republikanerne er for opptatt av å være moralske voktere. De henger seg fortsatt opp i fremskrittet som skjedde for nesten 40 år siden, nemlig abortloven. De må komme seg videre, og fokusere på the economy, stupid. Det gjør Tea Party. Nå skal det sies at det er seks forskjellige organisasjoner som sammen er Tea Party.

Tea Party ønsker lavere skatter, og det er bra. Det gir mer frihet til innbyggerne, og er grunntanken som stod bak det historiske Tea Party i Boston. Så kan en mene mye om flere av frontfigurene. Både Palin og Glenn Beck fremkaller mindre brekningsdannelser hos meg, selv om jeg befinner meg langt ute på høyresiden. Tea Party har en liberalistisk tanke i bunnen, og så er det mange forskjellige talspersoner som drar bevegelsen i forskjellige retninger. Kandidatene som blir trukket frem av Tea Party er nemlig ikke enige i alt, og de har ikke en felles plattform. En kandidat er veldig fokusert på skattelettelser, og ha en god økonomisk politikk. En annen kandidat er motstander av masturbasjon. Det er nok blant annet derfra en har “sanity” som tema.

“Fear” var Colberts bidrag, og som den “right wing nutter”-figuren han er drar han det litt langt, men spikeren blir likevel truffet rimelig godt. Begrepet fryktpolitikk har blitt brukt mot republikanerne i flere år. Bush ble beskyldt for å annonsere terrorarrestasjoner eller -planer når ting gikk dårlig, for å få fokus på andre ting. Rudy Giuliani går nok inn i historien som har sagt 9/11 flest ganger. Nå er nok ikke Bush unik i dette tilfellet, tilfeldig eller ikke. Midterms er på tirsdag, og bare noen dager før ble et terrorplot avslørt. Jeg sier ikke at det er noen sammenheng, men hadde det vært Bush i det hvite hus, hadde folk ropt “fear” og “diversion”.

Tilbake til Tea Party. Det er ikke et parti, men en bevegelse som vil påvirke partiene i USA. De vil få både republikanerne og demokratene til å slutte å bruke penger som USA ikke har. Om en stiller med egen kandidat i neste general election kan jo godt være, men det er vel mest trolig at de vil forsøke å dra GOP i deres retning. Huckabee sa nettopp på Fox News at å stille som en tredje kandidat ville være “a kamikaze mission” á la Ross Perot. Han vil at Tea Party skal være en “independent voice that no one controls, since not one personality represents the movement”.

En må også huske at partier er langt fra det samme i USA som i Norge. Partiene i USA kan heller sammenlignes med et franchise. Når Tea Party sine kandidater vinner primærvalg, og nå stiller i mellomvalget på tirsdag, så stiller de som republikanere. Det er nemlig der de har fått gjennomslag i nominasjonen. Jeg har ikke lagt merke til at de har prøvd å stille mot noen demokrater i primærvalgene.

Dagens beste kommentar: “Try doing this every month, like the Tea Party has done.” Matt Decker, en av de som holdt foredrag for oss i dag, beskrev Tea Party som “the first populist movement to demand fewer services for the government.”

Her er et utdrag fra det jeg og Aina Stenersen fra FpU skal delta på i regi av Gambit Hill & Knowlton. Det er et tett program, med mye innhold, men jeg håper at jeg klarer å oppdatere litt på hva som skjer her på bloggen, og på Twitter.

Her er et utdrag fra første del av opplegget som varer fra 29. oktober til 6. november.

Washingtonseminaret 2010

Fredag 29. oktober
Kl. 16.40 Ankomst Washington DC, Dulles.

Lørdag 30. Oktober
Kl. 09.00 Politisk sightseeing med erfarne guider rundt i Washington, D.C.

Kl. 15.00 ”USA fra et norsk perspektiv”, Anders Tvegård, NRK og Lene Johansen, frilanser og blogger

Kl. 16.00 ”The political life in Washington, D.C.”, Matt Decker, DDP Global

Matt Decker har arbeidet i sentrum av internasjonal politikk i over ti år. Han har en unik ekspertise på internasjonale relasjoner, og dyp kjennskap til Washingtons diplomatiske miljø. Matt har i flere år arbeidet for den amerikanske kongressen og har vært internasjonal handels- og utenrikspolitisk rådgiver for kongressmann Mark Souder, Indiana. Han har også arbeidet for den britiske og japanske ambassaden i Washington. Matt holder regelmessig taler om amerikansk politikk en rekke internasjonalt ledende universiteter utenlands, inkludert Oxford University, St. Andrews University og the London School of Economics
www.ddpglobal.com/

Kl. 19.30 Capitol Steps – Politisk satire. Det nærmeste vi kommer beskrivelsen av dette er ”Hallo i uken på en scene”. Revyen er fremført av tidligere Capitol Hill Staffere.

Les mer om Washingtonseminaret 2010.

Selv om jeg ikke er 100% fornøyd med hvordan jeg klarte meg i debatten, er jeg godt fornøyd. Grunnen til det er den positiviteten som var i debatten. Greit, Unge Høyre snakket om handlingsregelen, og KrFU tok opp bistand og miljø, og sa at noen politiske saker er svartelistet selv om ingen partier er det. Den siste biten der er nøkkelen, og er en sped start på noe som kan bli et godt fundament for en regjering.

Vi må starte med de tingene vi er enige om. Les om saken på FpU.no.

En annen ting som må være på plass er en erkjennelse av at FrPs velgere også fortjener å bli hørt, og for å sikre det må FrP inn i regjeringen. Henrik Asheim i Unge Høyre forsøkte seg med at en måtte ikke bli for oppslukt i regjeringsbiler og taburetter, men jeg nekter å tro at Høyre kunne godta å sitte på utsiden av en ikke-sosialistisk regjering. Det er mye politikk som skjer i regjeringen, og der må FrP være.

Det er ikke et sekund for tidlig at diskusjonen tas opp. Jeg er glad for Erna Solbergs positivitet, og at Dagfinn Høybråten ikke avfeier diskusjonen helt. Han mener at vi fortsatt har god tid, og når sant skal sies så er nok forholdet mellom opposisjonspartiene bedre enn forholdet mellom Ap, Sv og Sp. Der er Sp forbanna på Ap, Sv later som om de ikke er med i regjeringen, og Ap nekter å innrømme at de gjør noe som helst galt, noen sinne.